Julefesten på AHO blir arrangert hvert år av GK3. Det tar form som en temafest og det går tradisjon i å lage en spektakulær lysekrone. Som medlem av julefestkomiteen plasserte jeg meg selv i lysekronegruppen. Temaet i år var “Winter Wonderland”, og posterne var preget av snø og istapper. Ideen om en lysekrone bestående av lysende, kunstige istapper fikk gjennomslag internt i gruppen. Etter noen forsøk landet vi på istapper i plexiglass opplyst av LED-lys tilkoblet et programmert kontrollbrett.

Tidlig høst 2009 var vi på en 4-dagers ekskursjon til Hokksund for å lære om betong. Oppgaven var relativt enkelt formulert: “lag hva dere vil i betong”.. Bruksgjenstander av betong begrenser seg, da betongen har en egenvekt på ca. 2,5 kg/l. Resultatet ble en utepeis på over 100 kg., og en bordplate i lys betong på 50 kg.

Vi ble tildelt tomt i Søndre gate 2 nederst på Grünerløkka i Oslo. Den grenser til en eksisterende gavl fullstendig uten vinduer og har utsikt mot vest rett mot Akerselva med Jakobs kirke og DogA på den andre siden. Programmet for prosjektet var etableringsboliger - bolig for mennesker i etableringsfasen. Det var opp til oss å definere dette videre. Det resulterte i prosjektering av studentboliger, da køen hos SiO er på over 3000 studenter.

Tomteanalysen ble viktig, da hensyn til eksisterende nabobebyggelse viste seg å være kritisk. Tomten får mest sol i vest om ettermiddagen, og om man skulle benytte hele tomten vill man ta veldig mye av kvalitetene til naboene i øst. Vi etablerte en holdning om at om vi tok noe fra noboene måtte de få noe tilbake. Kommunikasjon mellom eget prosjekt og naboenes uteareal ble vesentlig.

Tanken om et fellesskap mellom nytilflyttede studenter skapte idéen til bygningsform. Vi ønsket at bygget skulle omslutte og inspirere til sosial interaksjon mellom beboerne mellom deres separate boenheter. Den fysiske kommunikasjonen ble derfor lagt i fri luft utenfor boenhetene mellom de to bygningskroppene. Trappen - den vertikale kommunikasjonen ble glasset inn. Boenhetene har alt du trenger, bortsett fra vaskerom. Det er lagt opp til et felles vaskeri med oppholdsrom i kjelleren mellom bodene. Hver beboer kan da trekke seg tilbake til leiligheten sin og benytte seg av eget kjøkken og bad om man skulle ønske å være alene. I 2. og 3. etasje i sydbygget, der man har størst areal å ta av, er det tegnet inn 2 universelt utformet leiligheter slik at kravet om 10% er vedlikeholdt.

Bygningen består av en monolittisk, plasstøpt betongkonstruksjon med 250 mm isolasjon på utsiden. Værhuden er en forblending av mørk, brent tegl. Dørene én av totalt 8 forskjellige farger som er valgt som en myk kontrast som harmoniserer med teglen. Vinduene er trukket helt ut i vegglivet, slik at de danner nisjer på innsiden som kan brukes til sitteplass, hylle m.m. Fasaden er konstruert av henholdsvis H-, I- og C-bjelker i hierarkisk orden med elefantrister spent imellom. Rekkverket er finmasket gjerdenetting. Alle ledd i svalgangen er dempet med neopren for å unngå strukturlyd inn i leilighetene.

Vår første prosjekteringsoppgave etter sommerferien var av lite format. Vi skulle tegne en sommerkoie på Gressholmen i Oslo for 2-4 personer. Koia skulle ha en hovedkonstruksjon i tre og skulle kunne oppføres av 2 personer. Det var også ønskelig med minst mulig fotavtrykk i naturen. Vi fikk velge 1 av 8 tomter, og alle hadde sine utfordringer. Vi ønsket en tomt med noen klare utfordringer som kunne være med på å gi oss noen rammer for utformingen av koia. Det fant vi på den tomten som lå lengs sydvest, midt på en offentlig badestrand. Utfordringen ble å tegne en koie som ikke privatiserte stranden på noen måte, men som likevel opplevdes privat fra innsiden.

Til slutt den siste fasen, hvor vi skulle realisere idéene våre og ferdigstille prosjektet. Idéen med den vertikale kommunikasjonen ble fullstendig utslagsgivende, og hele hjertet i bygget. Trappeløpet er en del av, og forbinder fellesarealene. Det er trappeløpet som får best utbytte av utsiktene, og alle på hotellet har fri tilgang til det. Turister kan bruke utsiktspunktene til å se hvor de har vært, eller se hvor de skal. Man ser helt fra markagrensen i Maridalen til Bjørvika med fjorden bak. Hotellet er bygget over en gangvei som leder mellom nettopp disse to atraksjonene. Om man ikke føler for å gå er bane og buss like ved. Hotellrommene er knyttet til trappeløpet ved hjelp av svalganger. Rommenes størrelse og form er gitt av en modulbasert oppdeling hvor man har tatt hensyn til at alle rommene skal ha utsikt og tilknytning til en svalgang. Fellesarealene ligger på strategiske punkter med utforming med tanke på funksjon og utsikt.

Da vi startet på den tredje fasen fikk vi utdelt hva slags type bolig vi skulle tegne. Noen fikk herberge for uteligger, andre transittmottak, mens jeg fikk hotell for 40 gjester. Vi fikk alle forskjellige programmer, men noen lignet selvsagt på hverandre. Vi fikk også beskjed om at denne fasen skulle være konseptuell, og at vi skulle jobbe med en idé. Vi skulle ikke tegne eller konstruere noe konkret. Det handlet om å ta i bruk de observasjonene vi hadde gjort i de to første fasene og føye det inn i den tredje. Jeg startet umiddelbart å lese om hoteller og arkitektur, men kom fort til den konklusjonen at den litteraturen jeg hadde for hånd ofte omhandlet kasinoer i Las Vegas og luksushoteller med alle tenkelige bekvemtheter. Jeg følte ikke at det ga meg noe håndfast, så jeg begynte etterhvert å lete etter en målgruppe. Da hotellet mitt ikke skulle være noe korttidshotell, bestemte jeg meg for å tegne et turisthotell. Jeg undersøkte en del, og fant fort ut at det meste hovedstaden tilbyr i den sjangeren er hoteller som er tilknyttet en stor kjede. Det mange også hadde til felles var at det arkitektoniske uttrykket stort sett var basert på en modell hvor alle hotellene ser like ut uansett geografisk posisjon. Jeg ønsket å bryte med dette mønsteret, og se om det var mulig å designe et hotell som var tilpasset hovedstaden som turistattraksjon. Jeg valgte også å begrense bruk av tomten ved å ikke bygge over veien, det for å prøve å ta vare på bevegelsen og kommunikasjonen mellom den vestre og østre siden av tomten langs med Kristoffer Aamots gate. Det skulle også bli viktig å se på gangveien langs tomten og hvordan hotellet koblet seg på.

Fase 2 av oppgaven dreide seg om å gå i dybden på de tre hovedfunksjonene en bolig bør kunne tilby. Den bør kunne dekke behovet for søvn, ernæring og hygiene. Vi fikk i oppgave å finne og utforme rom som skulle dekke disse funksjonene på tomten. Rommene skulle ikke være tiltenkt en bygningsstruktur, og vi skulle bruke resultatene fra den første fasen som utgangspunkt. For min del dreide oppgaven seg i stor grad om å gå i dybden på hva disse begrepene egentlig betyr. Hva er det å sove, spise eller vaske seg? Hvorfor gjør vi det? Hvordan gjorde vi det før? Hvordan gjør man det andre steder i verden? Det var veldig lett å falle inn i konvensjonelle tankebaner, og det var vel kanskje også den største utfordringen.

Vårens semesteroppgave fikk navnet “51 beretninger om bosetning”. Begge klassene dro på ekskursjon en hel dag, som gikk langs Akerselva, fra Frysja til munningen i Bjørvika. Samtlige studenter fikk tildelt hver sin tomt langs elven. Det ble raskt klart at det var snakk om heller “ukonvensjonelle tomter” å tegne bolig på. Tomtene var også svært forskjellige fra hverandre. Vi fikk ikke vite noe konkret om hva vi skulle tegne, da den første av totalt fire faser av oppgaven skulle dreie seg om en ren analyse av selve tomten. Vi fikk utdelt en liste med parametre som vi skulle ta stilling til. Deriblant topografi, vegetasjon, infrastruktur, lyd/støy etc. Bildene under er selve resultatene fra denne analysen.

Vi skulle bruke undervisning i dataprogrammet Rhinoceros til å analysere et moderne arkitekturverk. Analysen skulle redegjøre for byggets egenskaper. Man skulle også beskrive et romforløp fra A til B. Bygningen vi fikk utdelt var Le Corbusiers Villa Shodhan som ligger i Ahmedabhad vest i India. Vi brukte både Rhino, Adobe Illustrator og Adobe Photoshop. Selv om det handlet en del om bruk av digitale verktøy var det en hel del tankevirksomhet og håndskisser som skulle til for å forstå bygget. Resultatet skulle presenteres som et slideshow (se bildene under).

Vi hadde fått vite at vi skulle få en modelloppgave, og at hver av gruppene skulle få hver sin viktige historiske bygning. Vi fikk også vite at vi kom til å bli nødt til å analysere bygget for å forstå hvordan det var satt sammen, samt hva som var de viktigste estetiske egenskapene til bygningen og dens tilhørende stilepoke. Vi skulle ikke umiddelbart gå i gang med å planlegge modellteknikk, da dette var noe vi skulle få nærmere beskjed om. Så vi brukte mye tid på å finne tegninger, og det viste seg å være utfordrende. Bygningen vi ble tildelt heter Teatro Marittimo og er en del av Hadrians Villa i Tivoli utenfor Roma. Det er Hadrian selv som har tegnet det, så den er jo ganske spesiell for sin tid også. Den stammer fra romertiden, nærmere bestemt ca. 100 - 200 e.Kr. Da bygningen er så gammel er det ikke stort mer enn ruiner igjen i dag, så det som fortsatt står der gjør jo selve strukturen åpen for tolkning. Vi brukte derfor ganske mye tid på å gå igjennom bilder og sammenligne de med det vi hadde av tegninger. Til slutt kunne vi konkludere med hvilke av tegningene som samsvarte best med ruinene, og hva som var de mest troverdige planene. Da det var gjort og vi hadde gjort oss kjent med byggverket fikk vi beskjeden om at det skulle bygges i kobbertråd som skulle loddes. Plutselig var vi nødt til å tenke helt annerledes enn hva vi hadde gjort. Vi endte med å ta for oss konturer og søyler, og ettersom bygget omtrent ikke har noen utvendig fasade ønsket vi å fremstille den fra innsiden. Vi valgte derfor å ta vekk et “kakestykke” slik at man kunne se den innenfra.